Sen høst eller tidlig vinter?
Jeg sitter foran vinduet og morer meg over en gjeng med fugler som gleder seg over at vi har lagt ut mat til de! Frøene er til felles nytte da de får mat og jeg får foto-objekter på nært hold! Akkurat som mennesker, har fugler personlighet. På vårt fuglebrett er en Blåmeis som er trygg og god, en illsint Kjøttmeis, som vil ha hele brettet for seg selv og jager bort alle andre. En liten pjuskete Spurv, som har vanskelig for å komme til maten, på grunn av de andre racer'ne og en Rødstrupe som er mer interessert i meg enn i maten. Overfor den, er det jeg som føler meg som et dyr i zoo. Den kvitrer og prater og titter på meg med kloke øyne mens den skakker på hodet - akkurat som om den forsøker å fortelle meg noe! :0) Kanskje den vil si at vi skal fortsette å legge ut frø gjennom den kommende vinteren.
Dagene går hurtig og det er allerede en stund siden jeg var i Kongens by, som sedvanlig lå, som den pleier, i høstlig skrud med rå luft og et drag av forgangen sommer. Vi har vært på Kystens Perle og spist, lyttet til god musikk; alt fra husets interne helt til gamle Billie Holiday-plater på tidsriktig musikkanlegg.
Vi måtte også en liten tur opp i det lokale kjøpesenteret for å sjekke forholdene. Utrolig hva som blir interessant bare man kommer utenfor hjemlandet! Ha ha ha ...
Kalorier har fått fri flyt og fotografiapparatene har fått trimmet linser, manuelle og automatiske programmer samt iso-styrker.
Mens jeg skriver, har snefillene begynt å dale ned. Lette, lubne hvite flak som danser i luften. Hvit jul hadde vært hyggelig, men det behøver ikke komme mer enn 20 cm og den behøver heller ikke komme før 14 dager før jul! Mon tro om det kan times på en eller annen måte?!?!
Til sist en liten søt historie om Blåmeisen.
En liten Meis satt en sommerdag på en gren og beundret himmelens vakre, klarblå farge. Hvor tar himmelens farge egentlig slutt, undret den seg. Den besluttet seg for å fly og se etter. Høyere og høyere fløy den. Men den blå himmelen syntes hele tiden å være like langt borte. Trærne på marken så ut som små prikker. Meisen fløy så langt og høyt den kunne, men snart orket den ikke mer. Den forsto at den måtte gi opp sitt mål og vende tilbake til bakken.
Bedrøvet og utmattet satte den seg til slutt på en gren. Men det ble stor oppstandelse da de andre småfuglene oppdaget hva som var hendt. "Himmelen har gitt deg den vakreste blå hette en kan tenke seg", skrek de.
Meisen følte seg straks bedre til mote. Den vendte og vred på seg for å få øye på sin blå hette, men det var ikke lett. Til slutt fløy den ned til sjøen og speilte seg i det klare vannet. Da så den at de andre fuglene hadde rett. Selv om den ikke hadde nådd himmelen, hadde den i alle fall fått låne dens vakre farge. Nå var den ikke lenger bare en vanlig Meis. Nei, den var en Blåmeis.
